Å merke fiskeredskap som settes i sjøn er viktig for å identifisere eier. Men hvordan gjøres det, og hvordan vil det kanskje gjøres i fremtiden?
I dag er kravet til merking av fiskeredskap bestemt av Høstingsforskriften, kapittel XV. I korthet går det ut på at all redskap som settes i sjøen må ha minst ei bøye eller blåse som er tydelig merket med fartøyets registreringsmerke eller med eiers navn og adresse. For snøbrabbefiske må teinene i hver ende av lenka merkes med fartøyets registreringsnummer. Å kunne identifisere eier er viktig i tilfelle redskapet blir borte eller eier ikke tar det inn. Men hva skjer dersom redskapet sliter seg fra bøya? Dette er ikke uvanlig, enten det er på grunn av uvær eller båter som kjører på redskapet og kutter lina. Det meste av redskap som blir borte på sjøen er ikke merket nettopp fordi bøya eller blåsa er blitt borte.
Bedre merking
Å merke fiskeredskapet bedre enn det gjøres i dag vil være en løsning for å kunne identifisere tapt redskap. I praksis betyr det å merke redakpet flere steder enn på bøya, for eksempel hvert garn i ei garnlenke eller hver teine i ei teinelenke. dette krever litt innsats, men gir også bedre resultat. Men istedenfor å merke med tusj og håndskrift som kan slites bort etter en tids bruk finnes det bedre alternativer. RFID brikker, som er omtalt her tidligerer, er perfekt for denne type merking. De er robuste, tåler vann (de fleste av dem), og informasjonen forsvinner ikke med tida. Ulempen er at informasjonen må leses med en spesiell leser og vil ikke være synlig som vanlig tekst. Men er vi sikker på at det fungerer, og vil det kunne skape problemer for fiskerne? Dette har vi prøvd å finne uit av ved å teste det i praksis.
Testing av RFID på garn og teiner
For å teste RFID brikker til merking av fiskeredskap gjorde vi noen forsøk på utvalgte båter. Disse innbefattet Kongekrabbefiske, Snøkrabbefiske, fiske etter Blåkveite og fiske etter Torsk. I tillegg ble det testet hos en hobbyfisker med både garn og krabbeteiner.
Resultatene var egentlig ganske klare. På krabbeteiner fungerte det utmerket. RFID brikkene ga ingen problemer for fiskerne, krabbene brydde seg ikke om dem, og brikkene i seg selv fungerte optimalt og bar ikke preg av å være i vann ned til omtrent 200 meters dybde. For garnfiske derimot var det store problemet at brikkene hektet seg fast i garnmaskene og skapte tildels store problemer for fiskerne som stadig måtte skjære de løs. I tillegg ble noen av brikkene ødelagt av påkjenningen de fikk ved å bli dratt gjennom garnhaleren. Konklusjonen var klar; RFID brikker fungerer fint som merker på krabbeteiner, men ikke på garn.
Så hva kan vi gjøre for at det også skal fungere for garn? Sannsynligvis må vi finne mindre og mer bøyelige brikker, samt finne en måte å feste de på som gjør at påkjenningen gjennom garnhaleren blir mindre. Det beste vil være å integrerer brikkene i tauene som brukes, men det må gjøres i samarbeid med tauprodusenter, og det er nok en relativt lang vei å gå.
En video fra testen med Blåkveitegarn finnes her.
Så finnes det også rapporter fra forsøkene: Fisheries Research og SINTEF rapport
Legg igjen en kommentar