Hvert år mistes flere tusen fiskeredskap på grunn av uvær; de slites vekk fra bøya de er festet til, eller de ødelegges når de tas inn. Resultatet er at fiskegarn og krabbeteiner blir stående i sjøen og fortsette å fange fisk og krabber på ubestemt tid. For ikke å snakke om andre sjødyr som for eksempel hvaI og sel som kan vikle seg inn i slike garn. Og i tillegg vil slike garn og teiner over tid føre til betydelige mengder mikroplast i havet. På verdensbasis er dette et stort problem som det forskes mye på, og mistede garn som fortsatt fanger fisk kalles spøkelsesfiske. I følge Fiskeridirektoratet ble det meldt inn over 5000 tapte redskap i 2022, det meste av dette teiner. Likevel må vi regne med at mørketallene er store. Og hvert år gjennomføres det tokt for å finne igjen tapt redskap.
Et annet problem som er relativt utbredt i Norge er tyveri av krabbe- og hummerteiner. Krabber har stor verdi, og det er ikke uvanlig med priser på opp mot tusen kroner per kilo. Da kan fristelsen fort bli stor når teinene står der i sjøen. Ved slike tyveri kan man bare dra opp teinene, tømme innholdet og senke dem ned igjen, men det er ikke uvanlig at hele teina forsvinner. Problemet med krabbeteiner er størst i Finmark siden det er der krabbefisket er størst, mens hummerteiner er mest brukt på sørlandet.
Så hva kan vi gjøre for å hindre at fiskeredskap mistet eller stjeles? I samarbeid med Mustad Autoline har SINTEF utviklet en enhet, kall det gjerne en dings, som kan brukes både til å spore fiskeredskap som står i sjøen, men også for å varsle eiere av teiner som stjeles. Med andre ord, en tyverisikring av teiner. Systemet kalles GearTrack og er under uttesting i disse dager, og en oppdatering vil komme når resultatene er klare.
Så hvordan fungerer det?
Enkelt fortalt er denne dingsen en sporingsenhet som kan sende posisjon via mobilnettet til en sentral, og fungerer dermed på samme måte som andre sporingsenheter, for eksempel for kjæledyr. Enheten festes på ei bøye som står over vann, og som også er festet til redskapet. Fiskerne vet hvor de har satt redskapene sine i sjøen, og blant annet er de pålagt å melde inn posisjon til myndighetene hver gang de setter redskap i sjøen. Men vær, vind og bølger kan medføre at redskap kan flytte seg langt over en kort periode, og det er ikke nødvendigvis like enkelt å finne igjen redskapet, og av og til kan fiskerne bruke mange timer på å lete. Noen kjøper spesielle sendere beregnet for sporing av båter, såkalte AIS sendere, som de fester på bøya. Disse er relativt rimelige og sender posisjon regelmessig direkte til båtens AIS mottaker, og posisjonen vil dukke opp på båtens kartsystem. For fiskerne er dette et verdifult hjelpemiddel siden det gir god oversikt over posisjonen til redskapene og letter arbeidet med å finne dem igjen. Problemet er bare at slik bruk av AIS sendere er i en gråsone av hva som er tillatt. AIS er ment for sporing av båter og skip, ikke av fiskeredskap.
GearTrack systemet fungere på samme måte som AIS senderne, men bruker ikke AIS. Som nevn sendes posisjonen via mobilnettet, og er dermed avhengig av mobildekning der redskapet står. Dette kan i enkelte tilfeller være et problem, men for kystfiskerne er det stort sett dekning der redskapet blir satt. For å kunne fungere også lenger ut fra land er det tilrettelagt for bruk av kommunikasjon over satellitt, men dette er ikke testet. Enheten sender posisjon så lenge den står i sjøen, og tiden mellom hver posisjons-oppdatering kan konfigureres av brukeren fra ett minutt opp til flere døgn. Dette gjør at systemet kan tilpasses hver enkelt fisker. For eksempel vil det være hensiktsmessig for fiskeren å få hyppigere oppdateringer når redskapet skal tas inn. I tillegg til posisjon sendes også temperatur og batteristatus.
Tyverisikring
Som tidligere nevn fungerer enheten også som tyverisikring. Når enheten festes på ei teine blir den med ned på havbunnen, gjerne 200-300 meters dybde. Der vil den kunne logge temperatur og dybde, men den kan ikke sende data så lenge den er under vann. Først når teine dras opp og enheten kommer over vannflata vil den sende data til systemet. På den den måten vil fiskeren vite at teina er kommet opp og kunne ta aksjon i tilfelle det ikke er eier som har dratt den opp. Og for å gjøre varslet bedre sendes også en tekstmelding til eier når teina dras opp. Hvis eier ikke «slår av» alarmen vil den fortsette å sende posisjon så lenge den er over vann, med hyppige intervall som er angitt av bruker. Når teina senkes ned igjen, slutter enheten å sende.
Så vil sikkert noen innvende at hvis en tyv bare haler teina, tar ut fangsten og senker teina ned igjen, vil ikke eier rekke å gjøre noe som helst om han får et varsel. Og det er riktig, men han får ihvertfall varselet og kan konstantere med sikkerhet at teina har vært tatt opp. I tillegg vet han tidspunktet, og kan eventuelt sjekke med AIS for å se hvilke båter som har vært i nærheten. Litt informasjon er bedre enn ingen informasjon.
Hvordan skille mellom forskjellige bruksområder?
For å se alle meldinger og oppdateringer fra enheten er det laget ei web-side der eier har oversikt over alle sine enheter med tilhørende data. Her vises alle posisjoner, temperaturer og dybder. I tillegg er det altså mulig å konfigurere enhetene, det vil si å angi hvor ofte de skal logge data i sjøen eller på havbunnen, hvor ofte de skal sende data når de står i sjøen, hvor ofte de skal sende data ved alarm og hvor ofte de skal sende data når de ikke er i bruk. Som tidligere nevnt er det forskjellge bruksområder for enheten, men hvordan skiller vi mellom disse?
Det har vært et poeng ved utviklingen av enheten at den skal kunne ha forskjellige bruksområder og at enheten selv skal finne ut hvilken «modus» den er i. Med andre ord, hvis enheten brukes som tyverisikring av teiner skal den selv klare å finne ut av det, hvis den festes til ei bøye for å markere posisjon til et redskap skal den også kunne forstå det selv. Og hvis den ikke er i bruk, men ligger på land skal den også finne ut av det. For å få til dette brukes et sett av sensorer på enheten. Dette er posisjon, trykksensor og bevegelsessensor. Sammen gir disse nok informasjon til å kunne bestemme bruksmønsteret, og i tillegg vil enheten kunne lære seg bruksmønsteret gjennom gjentagende forløp. For eksempel vil den etter flere gangers bruk på ei teine lære seg omtrentlig hvor lang tid det går fra teina settes i sjøen til den hales opp, og dermed reagere på tyveri kun hvis den detekterer en unormal oppførsel. På denne måten vil den kunne redusere antall falske alarmer, det vil si, ikke reagere når eier selv haler teina. Når den ligger i ro på land vil den forstå det og dermed automatisk redusere antall oppdateringer. Slik vil batteribruken for eneheten kunne reduseres og varigheten på batteriet forlenges. Batteriet er oppladbart og vil ved normal bruk vare i minst en sesong.
Så hva er poenget med dette?
Teknologien som er forklart over er et eksempel på teknologi anvendt i fiskeribransjen for å løse en utfordring. Ved å forenkle gjenfinning av fiskeredskap vil vi redusere antall fiskeredskap som blir stående å spøkelsesfiske, noe som er et stort problem. Ved å lage en tyverisikring løser vi en utfordring med store konflikter i bransjen, der fiskere beskylder hverandre for tyveri. Men viktigst av alt er at slike teknologi-dingser gir grobunn for nye prosjekter og muligheter. Kanskje er det en fisker som får en ide eller nye ønsker til funksjonalitet som bidrar til videreutvikling av systemet eller helt nye systemer. Det er gjerne først når vi får demonstrert hva som er mulig i dag at morgendagens nye ideer dukker opp. Og fiskeribransjen er en bransje der det er mulig å gjøre mye spennende.
Legg igjen en kommentar