All fiskeredskap slites under bruk, og siden det meste av tau og nøter lages av plast medfører det betydelige mengder mikroplast i havet. Mikroplast defineres i denne sammenhengen plastpartikler som er mindre enn 5mm i diameter. Og mikroplast i havet er ikke bra og er noe som har blitt satt fokus på de siste årene.
Hvilke problemer skaper miroplast i havet?
Det størst problemet med mikroplast i havet er at slike partikler tas opp av nesten alle dyr som lever i havet. Alt fra små dyr som skjell og snegler, til fisk, skilpadder, hval og så videre. Og siden disse dyrene får det i seg vil vi som spiser dem også få det i oss. Mikroplasten transporteres gjennom næringskjeden. Små mengder er kanskje ikke så farlig, men etter hvert som det blir mer og mer mikroplast vil det kunne utvikle seg til et stort problem.
Hvorfor slites fiskeredskap
Det er flere årsaker til slitasje på fiskeredskap, men den mest åpenbare er redskap som dras langs havbunnen. Dette skaper stor friksjon som er med på å slite ned tauverk spesielt, men egentlig alle deler som er nær bunnen. Spesielt trål og snurrevad slites mye på grunn av dette.
Men det er ikke bare bunnkontakten som sliter på redskapet. Plast som utsettes for UV lys fra sola degraderer ganske fort og «flises opp». Når denne plasten kommer i vann, enten den dras gjennom eller ligger stille, vil den miste mye mikroplast i vannet. For ikke å snakke om når redskapet hales ombord i fiskebåten vil det være betydelig slitasje fra haleanretningen. Det betyr at fiskegarn, liner og krabbeteiner også er utsatt for slitasje, om enn ikke så mye som en trål.
Levetida for tau og nøter varierer derfor etter hvor mye de er brukt. De som driver stort med helårsdrift kan bytte garn en gang i året, mens de som kun driver i torskesesongen kan ha garnene i 4-5 år. Snurrevadtau kan typisk ha en levetid på 500 hal. For en trål må slitematta gjerne skiftes flere ganger per år.
Hvor stor er slitasjen?
En rapport fra SINTEF viser at fiske med snurrevad i Norge bidrar med rundt 100 tonn mikroplast årlig som tilføres havet. For trål er tallene antageligvis enda større. Men også krabbeteiner med rundt 30 tonn årlig og liner med rundt 25 tonn årlig er store bidragsytere. For garn er tallene rundt 10 tonn årlig. Og dette er altså bare fra norske yrkesfiskere.
Det er svært vanskelig å beregne slike tall på verdensbasis fordi vi ikke har god nok oversikt over hvor mange redskap som er i bruk, hvordan de slites og hvor ofte de byttes. Men det er gjort et forsøk på å beregne dette, og noen usikre estimater tyder på at mikroplast fra trål tilsvarer 1700 tonn per år, liner 1200 tonn per år, krabbeteiner 800 tonn per år og fiskegarn 600 tonn per år. Totalt for alle redskap 4600 tonn per år. Sannsynligvis er de virkelige tallene mye større. Uansett er det betydelig mengder med mikroplast som genereres.
Hva kan gjøres for å redusere plastmengden?
Å forby fiske eller enkelte redskap er ikke veien å gå, da er det bedre å forsøke å finne nye materialer som ikke slites eller som genererer mindre mikroplast. Nedbrytbare garn er for eksempel en mulighet, det vil ogå redusere muligheten for spøkelsesfiske. Eller å finne nye materialer som er mer slitesterke og som derfor ikke trenger å skiftes så ofte. Det hele er et spørsmål om økonomi, da slike slitesterke materialer ofte koster litt mer. Men lengre levetid er også besparende.
Legg igjen en kommentar